Misty Copelands nye bok har endelig dumpet ned i postkassen min. Jeg var tidlig ute med å forhåndsbestille boken, så ventetiden har vært leeengeeee.
Ballerina Body: Dancing and Eating Your Way to a Leaner, Stronger and More Graceful You er hennes tredje bok. Denne boken tar for seg helseaspektet i den anstrenkte ballettverden. Hvordan spise, trene og ha et riktig tankesett som fremmer deg som danser? Copeland gir gode råd, viser inspirerende bilder og byr på ærlige erfaringer. Enkelte av treningsøvelsene kan tas i bruk av den «vanlige mann i gata», selv om de er for dansere. Jeg ser spesielt frem til å teste matoppskriftene =)
Se HER for anmeldelsen av hennes biografi Life in Motion.
4 kvinnelige koreografer og 4 urpremierer. En sjelden fremstilling å se på hovedscenen i Operaen. Alle har de Tornerose som tema i Sleepless Beauty.
Desolating Persephone er kveldens mørkeste verk. Med inspirasjon fra gresk mytologi presenter Ina Christel Johannessen livets syklus, fra fødsel til døden. Opp fra asken kryper Camilla Spidsøe frem. I motsetning til Tornerose, så tar ikke Spidsøe rollen som en vakker prinsesse. Hun er til tider rett å slett ekkel. Karakteren var allikevel sterk og skjør. Enkelte scener som utmerket ga assosiasjoner i flere mørke retninger. Johannessen utfordret publikummet og man lot seg imponere over Spidsøes fabelaktige sceneprestasjoner. Historiens utvikling og årstidene som tilhører mytologiens historie er mer uklar.
Pia Elton og Camille Spidsøe
Picture A Vacuum tar for seg problemstillingen om å ikke få sove. Scenebilde er nakent. Med ett barn på scenen og hudfargede kostymer ga det inntrykk av sårbarhet. Hege Haagenrud utfolder sin sterke signatur på hovedscenen med tekst som lydbilde og et bevegelsesmønster av små, skarpe bevegelser. Teksten av Kate Tempest forsvinner sakte men sikkert som et dust lydbilde, da jeg lever meg mer og mer inn i dansernes formidling. Dansernes presisjon og Haagenruds oppbygning får meg til å sitte mer og mer fremoverlent. Skuffelsen var dermed stor da stykket tok slutt etter bare noen få minutter.
Hugo Marmelada og Georgie Rose
Epic short utmerker seg ved å være kveldens eneste verk på tå. I tillegg er det eneste stykket som har karakterer fra eventyret om Tornerose og eneste utenlandske koreograf. Melissa Houg kan man si er nesten Norges debutanten i Sleepless Beauty. Tidligere i høst hadde hun to forestillinger av Preludes and Shadows på prøvescenen og før hun kom til Norge har hun koreografert for Houston- og Boston Ballet.
Stykket er pompøst. Håvard Gimse briljerer på klaveret og det er storslagne ballett trinn. Kontrasten av rullende ballerinaer, grasiøse løft og imponerende ballett trinn, gjør Epic short til kveldens høydepunkt. Blandingen av klassisk ballett, moderne dans og humor tyder på at Houg har en lysende fremtid foran seg. Skuffelsen var (igjen) corps de ballet som får scenebildet til å se rotete ut når de ikke danser unisont.
Julie Gardette, Douwe Dekkers og Alberto Ballester
Mahlermembraner et skjørt, vakkert og yndig verk. For andre gang koreograferer Ingun Bjørnsgaard en ballett med teamet Tornerose. Det er de mellom menneskelige relasjonene som er i fokus. Et langt slør hindrer de ulike parene med å nå hverandre. Utrykket minner om lengsel og det å sove i 100 år. Guro Nagelhus Schia og Klara Mårtensson skiller seg ut med deres innlevelse, linjer og myke kvalitet. I søvnens tema er tempoet monotont. Det er så vidt man merker at sløret gradvis forsvinner ut av scenen.
Guro Nagelhus Schia
4 verk av 4 koreografer skaper en spennvidde i uttrykk og sjanger. Det er noe for hver og én. Koreografene har hver sin stil og fartstid i bransjen. Kveldens overraskelse var Ina Christel Johannessen som brøt ut av sitt vante mønster og Melissa Houg markerer seg som tidenes Mats Ek. Picture A Vacuum var kveldens mest fremoverlente verk. Mens Desolating Persephone provoserte publikummet til det ytters var Mahlermembran det vakreste verk. Epic short er verket som sitter sterkes i minne.
Hugo Marmelada og Georgie Rose
Sleepless beauty vises på hovedscenen i Operaen 11. mars – 6. mai 2017
1. Desolating Persephone, Koreografi: Ina Christel Johannessen. Musikk: Luc Ferrari
2. Picture a Vaacuum, Koreografi: Hege Haagenrud. Musikk: Kate Tempest
3. Epic Short, Koreografi Melissa Hough. Musikk: Peter Tsjajkovskij
Mitt kjære tantebarn har nå blitt 5 år. Tenk at det kun er fem år siden hun kom til verden. Det høres så lenge ut, men føles så kort. Det virker som om det bare var i går at hun stabbet rundt på stuegulvet og utforsket sin balanse og bevegelsesmuligheter. Nå danser hun fast én dag i uka på Norsk Ballettinstitutt. Det er en herlig tid hvor dansen kun er en stor glede. En dyktig pedagog vil alltid snike inn sine pedagogiske mål i lek og rytmer.
Balletten Carmen er skitten, avskyelig, sexy og dramatisk.
Liam Scarletts første møte med Nasjonalballetten var i 2013, da han koreograferte Ildfuglen og senere Vespertine. Dette ga mersmak for ballettsjef Ingrid Lorentzen, så hun ga ham utfordringen i å koreografere hans første helaftensballett Carmen. Georges Bizet skrev den franske operaen i 1875 og er blant verdens aller mest spilte operaer. Det er flere koreografer som har gjort sin ballettversjon av Carmen. Scarlett sin visjon for Carmen var å ta vekk det sukkersøte og gjøre henne til avskyelig og sexy på samme tid. Carmen hadde urpremiere i 2015 og nå er den forrykende hete balletten tilbake på hovedscenen.
I varmere strøk iscenesettes Carmen i Spania tilbake til 30-tallet. Klasseskille og kvinnediskriminering sitter dypt forankret i veggene. Fabrikkjentene blir sett ned på og de prøver stadig å gjøre opprør. Carmen slites i mellom sine egne lyster av farlig forførelse og romantikk. Et kjærlighetsdrama oppstår når både Carmen og Micaëla forelsker seg i Don José. Hun ønsker å reise av gårde med Don José, men Escamillo avbryter ferden i det han forfører henne inn i mørke lyster.
Hovedrollen utføres av Melissa hough. Ikke uventet tar hun scenen med storm. Med hennes sterke teknikk kombinerer hun elegante og sensuelle bevegelser lekende lett. Hun er overbevisende i hele følelsesregister fra uskyldig flørt, sensuell forførelse til knusende kjærlighetssorg. Skuffelsen var derimot Don José av Kaloyan Boyadjiev. Da jeg så forestillingen i 2015 var det Scarlett som hadde rollen Don José. Han måtte steppe i hovedrollen på grunn av skader og manglende solister. Scarlett sine følelser ble formidlet langt inne i fra ryggmargen og en hver bevegelse var like lett som en fjær. Boyadjiev hadde en middelmådig fremføring helt frem til forestillingens avsluttende scene hvor han rev ut alle sine følelser så man ble sittende igjen med klump i halsen.
Scarlett har levd opp til sine egne forventinger. Balletten er sexy og avskyelig på en og samme tid. Vold og romantikk blir satt opp mot hverandre. Scarlett bygger bevegelser og følelser gradvis i tak med musikkens kraft. De spanske og lekende rytmene binder forestillingen sammen. Det er allikevel noen momenter som faller igjennom. Historien er intrikat og det er raske skift i stemning og historie. Det anbefales derfor å delta på formidlingsseminaret som er i forkant av hver ballettforestilling, for å kunne henge med i historien.
Carmen fremføres i Operaen 4. februar – 3. mars 2017
Koreografi Liam Scarlett
Musikk Georges Bizet, arr. Martin Yates
Scenografi og kostymer Jon Bausor
Lysdesign James Farncombe
Musikalsk ledelse Martin Yates / Per Kristian Skalstad
Disse fedrene er helt utrolig. Kan du tenke deg noen bedre måte å tilbringe valentinsdagen på? Pappa’n min har aldri tatt steget ut på dansegulvet, men han har tilbragt uttallige timer bak rattet for å kjøre meg til trening, sommerkurs, forestillinger og bak en liten svart-hvitt linse for å dokumentere alle slags opptredener gjennom årene. Jeg hadde aldri stått her hvor jeg er i dag uten backup fra mine foreldre ♥
Dance magazine har skrevet en artikkel om dansernes øye for detaljer.
«That’s because dancing is all about the details—the way you connect movements, how you hold your hands and the way you walk onstage, for instance.»
Når jeg ser forestillinger så er det danserne som har kontroll over en hver minste detalj og koreografer som får frem formidlingen i de små detaljene, som gjør at jeg får gåsehud over hele kroppen. Olga Smirnova er en av de som har denne evnen. Jeg så henne sist i Tornerose på Gimle kino. Kaloyan Boyadjiev imponerte meg i Nasjonalballettens nye juleeventyr – Nøtteknekkeren. Introduksjonen og første akt hadde dypde, magi og innlevelse. Jeg får gåsehud bare av å tenke på det.
Det mest krevende med detaljer kan være at man ikke alltid har tid i en travel hverdag til løfte arbeidet opp til det nivået man ønsker, eller kollegaer som ikke ser verdien i detaljene som gjøre at kunden/publikummet opplever kvalitet. Noen ganger må man bite i det sure eplet å si at OK er godt nok. Men i andre situasjoner er det viktig å sette av den tid det krever for fullføre de små detaljene. Dette er en balanse som må vurderes til en hver tid.
Mine første tåspissko fikk jeg da jeg var 10 år gammel. Jeg husker så godt at de var så stive, harde og klumpete å ha på seg. Det var vell egentlig først da jeg begynte på Kunsthøyskolen i Oslo at jeg fikk ordentlig opplæring i hvordan jeg skulle preparere skoene og danse i de. Det tok meg også flere år før jeg fant en skotype som funket for mine føtter og ikke minst lommebok. Så fort jeg var ute av skolen kastet jeg båndene. Å danse med bare strikk rundt anklene gjorde fotarbeidet mye friere og jeg fikk bedre linjer. Gaynor Minden brukte jeg i flere år og de trengte jeg ikke å prepare, jeg måtte bare «gå de inn» så var de klar til scenebruk.
Jeg har lenge fulgt instagramkontoen til Ballerina project. Grasiøse bilder i vakre omgivelser. Vakker kunst som gir inspirasjon til tanker, følelser, og kunstnerisk kreativitet. Hva liker dere ved bildene?
DANSEPERSPEKTIV 