Samtidsdans – DANSEPERSPEKTIV

Damen på stranden

Published on 23. april 201722. oktober 2017 av benedictebjerkeLegg igjen en kommentar

Damen på stranden er en familieforestilling som handler om kontrasten mellom de voksnes regelbundne rutiner og barnas lek og kreativitet. I et unikt samspill mellom melodi, dans og drama formidles en rørende historie om å ta leken på alvor.

Til lyden av nydelig fiolin fra musiker Ola Eseth Moen stiger solen opp over en sandstrand. Lange toner lokker en guttunge, spilt av danseren Mikael Rønne frem. Bølger, vind og melodi gir impulser til rullende bevegelser og spenstige hopp. En hver stein, ting og tang inspirerer til lek, moro og fri flyt.

Kontrasten blir derfor stor da en streng dame, spilt av Helen Vikstvedt, langer ut på scenen med nesen høyt i sky. Den strenge damen finner sin plass på stranden og gir tydelig tegn til at her skal det være fred og ro. Innrammet i fordommer og regler beveger hun seg stramt og stift. Alt annet som er utenfor hennes atmosfære er forstyrrende momenter.

Guttungen lar seg ikke forstyrre av hennes skarpe blikk. Han lar seg heller inspirere av hennes lyder, bevegelser og antrekk. Litt om litt lar damen seg lokke av hans lek og kreativitet. Gode minner, frie tanker tar over og til lyden av tango valser hun over stranden sammen med en tredukke. Markering av grenser utfordres med lek. Helt til damen omsider gir slipp, og fordomsfulle regler og grensesetting glir over til lek og vennskap.

Damen på stranden er en påminnelse til de voksne over hvor viktig fritt rom og lek er for kreativitetens utfoldelse. Koreograf Inger Cecilie Bertrán de Lis trekker frem hverdagslige hendelser og følelser som både store og små vil kjenne seg igjen i. Forestillingens styrker er både scenografien, samt utøverenes kjemi og formidling. Men det unike med forestillingen er samspillet mellom mellom de tre utøverne på scenen. Musikk, dans og drama er svært godt sammenvevd og gir en overraskende stor spennvidde med et så minimalt ensemble.

Medvirkende

Idé, koreografi og regi: Inger Cecilie Bertrán de Lis
Utøvere: Helen Vikstvedt & Mikael Rønne
Regi/dramaturgi: Robert Skjærstad
Komponist og musiker: Ola Eseth Moen
Scenografi: Gisle Harr
Kostymer: Andrea Austdahl
Lysdesign: Daniel Kolstad Gimle
Illustrasjon: Gisle Harr
Produksjon: ICB Produksjoner
Foto: Tale Hendnes

Forestillingen er støttet av Norsk Kulturråd, Fond for lyd og bilde og Oslo Kommune.

Forestillingen vises på Dansens Hus 22.-25. april 2017 og egner seg for barn fra 4 år.

Til orientering, så har jeg vært involvert i produksjonen til denne forestillingen, og jeg kan derfor ikke påberope meg å være helt objektiv i vurderingen. Derimot er jeg svært glad for å ha fått jobbe med Inger Cecilie.

Kraftig skjønnhet og søvnløshet

Published on 23. mars 201723. mars 2017 av benedictebjerke1 kommentar

Foto: Erik Berg

4 kvinnelige koreografer og 4 urpremierer. En sjelden fremstilling å se på hovedscenen i Operaen. Alle har de Tornerose som tema i Sleepless Beauty.

Desolating Persephone er kveldens mørkeste verk. Med inspirasjon fra gresk mytologi presenter Ina Christel Johannessen livets syklus, fra fødsel til døden. Opp fra asken kryper Camilla Spidsøe frem. I motsetning til Tornerose, så tar ikke Spidsøe rollen som en vakker prinsesse. Hun er til tider rett å slett ekkel. Karakteren var allikevel sterk og skjør. Enkelte scener som utmerket ga assosiasjoner i flere mørke retninger. Johannessen utfordret publikummet og man lot seg imponere over Spidsøes fabelaktige sceneprestasjoner. Historiens utvikling og årstidene som tilhører mytologiens historie er mer uklar.

Picture A Vacuum tar for seg problemstillingen om å ikke få sove. Scenebilde er nakent. Med ett barn på scenen og hudfargede kostymer ga det inntrykk av sårbarhet. Hege Haagenrud utfolder sin sterke signatur på hovedscenen med tekst som lydbilde og et bevegelsesmønster av små, skarpe bevegelser. Teksten av Kate Tempest forsvinner sakte men sikkert som et dust lydbilde, da jeg lever meg mer og mer inn i dansernes formidling. Dansernes presisjon og Haagenruds oppbygning får meg til å sitte mer og mer fremoverlent. Skuffelsen var dermed stor da stykket tok slutt etter bare noen få minutter.

Epic short utmerker seg ved å være kveldens eneste verk på tå. I tillegg er det eneste stykket som har karakterer fra eventyret om Tornerose og eneste utenlandske koreograf. Melissa Houg kan man si er nesten Norges debutanten i Sleepless Beauty. Tidligere i høst hadde hun to forestillinger av Preludes and Shadows på prøvescenen og før hun kom til Norge har hun koreografert for Houston- og Boston Ballet.

Stykket er pompøst. Håvard Gimse briljerer på klaveret og det er storslagne ballett trinn. Kontrasten av rullende ballerinaer, grasiøse løft og imponerende ballett trinn, gjør Epic short til kveldens høydepunkt. Blandingen av klassisk ballett, moderne dans og humor tyder på at Houg har en lysende fremtid foran seg. Skuffelsen var (igjen) corps de ballet som får scenebildet til å se rotete ut når de ikke danser unisont.

Julie Gardette, Douwe Dekkers og Alberto Ballester

Mahlermembran er et skjørt, vakkert og yndig verk. For andre gang koreograferer Ingun Bjørnsgaard en ballett med teamet Tornerose. Det er de mellom menneskelige relasjonene som er i fokus. Et langt slør hindrer de ulike parene med å nå hverandre. Utrykket minner om lengsel og det å sove i 100 år. Guro Nagelhus Schia og Klara Mårtensson skiller seg ut med deres innlevelse, linjer og myke kvalitet. I søvnens tema er tempoet monotont. Det er så vidt man merker at sløret gradvis forsvinner ut av scenen.

4 verk av 4 koreografer skaper en spennvidde i uttrykk og sjanger. Det er noe for hver og én. Koreografene har hver sin stil og fartstid i bransjen. Kveldens overraskelse var Ina Christel Johannessen som brøt ut av sitt vante mønster og Melissa Houg markerer seg som tidenes Mats Ek. Picture A Vacuum var kveldens mest fremoverlente verk. Mens Desolating Persephone provoserte publikummet til det ytters var Mahlermembran det vakreste verk. Epic short er verket som sitter sterkes i minne.

Sleepless beauty vises på hovedscenen i Operaen 11. mars – 6. mai 2017

1. Desolating Persephone, Koreografi: Ina Christel Johannessen. Musikk: Luc Ferrari

2. Picture a Vaacuum, Koreografi: Hege Haagenrud. Musikk: Kate Tempest

3. Epic Short, Koreografi Melissa Hough. Musikk: Peter Tsjajkovskij

4. Mahlermembran, Koreografi: Ingun Bjørnsgaaard. Musikk: Rolf Wallin

Medvirkende: Dirigent Christian Eggen, Nasjonalballetten og Operaorkesteret

Les og hør:

Lever ballerina-myten, NRK Radio 13.03.17
Enorm spennvidde, Aftenposten 12.03.17
Søvnløs skjønnhet, Vårt land
Sleepless beauty, Teater ungdom 19.03.17

Vårens anbefalinger

Published on 8. januar 201710. januar 2017 av benedictebjerkeLegg igjen en kommentar

Et nytt år byr på nye og spennende kulturopplevelser. Her har jeg valgt ut to produksjoner som skiller seg ut fra Nasjonalballettens, Bærum Kulturhus og Dansens Hus vårprogram.

Nasjonalballetten

Nasjonalballetten tilbyr denne våren kjente klassikere, nyskapende koreografier, og kritikerroste verk. Av fem produksjoner trekker jeg frem to som skiller seg ut.

The Sleepless Beauty

⇒ 11. mars – 6. mai

Møt noen av Norges fremste kvinnelige koreografer i Sleepless Beauty. Fire koreografer med hver sin signatur og hvert sitt særpreg skaper ny dans på hovedscenen. Ingun Bjørnsgaard, Melissa Hough, Hege Haagenrud og Ina Christel Johannessen har alle sine tilhengere og ulike arenaer. Som utgangspunkt har de alle forestillingen om den klassiske ballerinaen, den sovende skjønnheten, den opphøyde kvinnen i ballettens verden.

Ghosts – Ibsens gjengangere

⇒ 21. februar – 25. mars

Kritikerroste dansedramaet er tilbake. I Ghosts danser fortidens og nåtidens skikkelser side om side. Det handler om hvordan det usagte kan vokse og bli uoverkommelig. Det krever stort mot å ta et oppgjør med livsløgnen, og noen ganger er det for sent, sier regissør Moum Aune. Dansernes prestasjoner, regissørens timing og det sceniske 3D bildet imponerte meg mest.

Bærum Kulturhus

Våren 2017 tilbyr Bærum Kulturhus luftige svev, samtidsdans fra verdens kjente koreografer og hiphop for den yngre generasjon. Jeg har trukket frem to forestillinger som står for en unik internasjonal karakter.

OCD LOVE

⇒ 24. -25. mars

Forestillingen er et banebrytende nytt verk som forener nyskapende samtidsdans med atmosfæren av en techno nattklubb. OCD LOVE handler om kjærlighet i utakt og om elskere som ikke finner hverandre. Eyal og Behar utforsker kjærlighetstematikken gjennom en tvangslidelse linse, i et verk inspirert av Neil Hilborns dikt ‘OCD’. Kompaniet L-E-V Dance Company besøker Norge for første.

Ritual – Next Zone

⇒ 28. mars – 3. april

Dette er en forestilling hvor du tar med barna for å se rå humoristisk og tankevekkende hiphopforestilling, hvor musikk, lys og urban dans smelter sammen til en unik forestilling om menneskets og naturens urkrefter.

Dansens Hus

Dansens Hus skuffer ikke. Hele 13 produksjoner fra fjærnt og nært og for store og små. Å trekke frem to som skiller seg ut er en utfordrende oppgave. Derfor har jeg trukket frem to forestillinger som skaper nysgjerrighet.

Half-life

⇒ 9.– 12. februar

Første jeg gang jeg så et verk av Ole Martin Meland, var ODE- forestillingen i desember på Dansens Hus. Stykket Albino Nobody ga inntrykk og derfor ønsker jeg å se mer av hans koreografier. Det er første gang Dansens Hus presenterer et selvstendig verk av Meland. Inspirert av masseprodusert middelmådighet, forfall, destruksjon og havet, kretser HALF-LIFE rundt et slags ingenting. Se her for min anmeldelse Albino Nobody.

Anatomi for mindreårige

⇒ 16.–19. mars

Hege Haagenrud skaper gang på gang noe mystisk og utfordrende. Hennes bevegelsesspråk kjennetegner små, isolerte og presise bevegelser. Manuskriptet er en ren avskrift av intervjuer med barn i alderen fire til tolv år, som filosoferer over hvordan kroppen fungerer. Trond Viggos stemme formidler disse tankene med selvsagt autoritet og faglig tyngde.

ODE 2016 – Forrykende hett

Published on 15. desember 201615. desember 2016 av benedictebjerke1 kommentar

Julen ringes inn med forrykende het dans fra Oslo Danse Ensemble (ODE). Årets forestilling leverer ekte vare av råskap og samhold i tradisjonell jazzstil og samtidsdans. Sticks & Stones og Albino Nobody er to motpoler som til sammen blir en helaftens opplevelse.

Albino Nobody

Det var en uventet åpning fra årets forestilling av Oslo Danse Ensemble. Ole Martin Meland debuterte som koreograf for ODE i fjor og allerede da gjorde han seg sterkt bemerket. Etter å ha sett forestillingen, så er det forståelig. For selv om det var en uventet koreografi fra ODE, så var det en koreografi som ga inntrykk.

En gruppe dansere kledd i treningstøy står helt stille på scenen. I sakte tempo blir de skjevere og skjevere. Kontrasten fra den intense inngangsmusikken til et stillestående ensemble i stillhet er stor. De ser ut som et fotballag. En gruppe med tette bånd. I rolig tempo fortsetter de å bevege seg som en unison gruppe, før de bryter ut. Vekselvis danser de hver for seg og som en sammensatt gruppe. Med en presis timing danner de vakre scenebilder og dansernes fysiske prestasjoner imponerer. Det tette båndet mellom danserne forblir uberørt, helt frem til Guro Rimeslåtten blir stående igjen alene på scenen. Igjen blir kontrasten stor og soloen blir et symbol på ensomhet. I en innrammet lyssetting finner gruppen tilbake til hverandre og avslutter med en så høylytt pust at man selv mister pusten.

Sticks & Stones

Som alltid stiller Subjazz opp med en røff og sensuell jazzdans. Karl-Erik Nedregaard og Knut Arild Flatner har i en årrekke krydret ODE sine scener med fengende, hotte bevegelser dypt forankret i jazzdansen.

Ikke uventet smeller de til fra starten, og danserne drar publikummet med seg inn i underverdenen i et møte med fantomer, demoner, spøkelser og hekseskikkelser. Maktposisjoner og hemmelig brorskap brer seg over scenen. Fra mørke blikk til sensuelle hofter beveger danserne seg gjennom flere temaer som good old jazz, den amerikanske sørstatskulturen, med inspirasjon fra haitisk voodoo til urban jazzdans. Subjazz signatur av fingre- og hoderull er elegante detaljer satt opp mot lekne bevegelser som pusher grenser. Ikke alle danserne klarte leve opp til koreografenes nivå. Mariama Slåttøy skiller seg ut som maktens dronning og Mikael Rønne sin solo er uforglemmelig. I nattens mørke har Subjazz skapt et forrykende verk av sensuell råskap.

Medvirkende:

Dansere:: Charlott Utzig
Daniel Sarr
Ellen Lindblad
Gard Hjertaas Bjørnson
Guro Rimeslåtten
Maja Naomi Furnes
Mariama Slåttøy
Mikael Rønne
Synne Sørum
Trine Lise Moe
Hugo Marmelada
Kunstnerisk leder/produsent:: Merete Lingjærde
Kostymedesign:: Johanna Sutinen
Lysdesign:: Daniel Kolstad Gimle
Lyddesign:: Gunnar Innvær
Foto:: Antero Hein

Les også:

Dansens Hus sine intervjuer med noen av danserne her, intervju med Karl og Knut fra Gaysir her og mitt intervju med Daniel Sarr her.

ODE 2016 vises i Dansens Hus 10.–18. desember 2016

Ufattelig, sinnsykt og hypnotisk

Published on 13. november 201614. november 2016 av benedictebjerkeLegg igjen en kommentar

Foto: Gadi Dagon

Blandingen av organisk og mekaniske bevegelser skaper en egenart og en reise gjennom forestillingen. Last Work av Ohad Naharin er en mørk forestilling som treffer midt i hjertet og man blir bergtatt av dansernes prestasjoner.

Ohad Naharin, kunstneriske leder for Batsheva Dance Company, beskrives som en av verdens viktigste koreografer av New York Times. Siri Leonardsen, leder for regionalt kompetansesenter for dans i Bærum Kulturhus, påpeker at med hans distinkte uttrykk og innovative dansespråk er han en av samtidsdansens mest hyllede personer. Kompaniet, som er verdensberømt og kritikerrost, anses for å være et kulturell forbilde i Israel.

”Whenever Mr. Naharin’s company comes to town, we have much to be thankful for….” – The New York Times

Mitt første møte med Naharins koreografi var i 2004. Minus2 /dans, fremført av Norges nasjonale samtidsdanskompani Carte Blanche, hadde ett uforglemmelig råskap over seg. Forventningene til kveldens forestilling Last Work i Bærum Kulturhus var dermed skyhøy. Naharin skuffet ikke, i stedet setter han sin egen liste høyere og fortsetter å utvikle sitt eget bevegelsesspråk og dybde i forestillingen.

I det sceneteppet går opp er det en blå dame som løper på scenen. En etter en, trer fremragende dansere frem på scenen. Myke bevegelser, sinnsyk turn out og ekstrem ekstensjon i hoften. Naharin har tydelig trukket frem dansere med en spesifikk styrke, kvalitet og særpreg. Man blir helt fasinert over dansernes prestasjoner og det gjennomarbeidede materialet. Det er danserne man studerer. Koreografien faller litt i glemmeboken, men allerede nå bemerker man seg at forestillingens tone er mørk. Den blå damen løper fortsatt.

Den blå damen løper fortsatt, men hun forsvinner i ett med scenebildet. Det er først når hele ensemblet samles på scenen i en gruppesekvens med korte, hakkete og repetitive bevegelser at fokuset overføres til koreografi og formidling. Naharin har en evnen til å forme skulpturelle scenebilder både i kropp og formasjon. Musikk og bevegelser faller til tider sammen i en hypnotisk form. Blandingen av organisk og mekaniske bevegelser skaper en egenart og en reise gjennom forestillingen. Den blå damen løper fortsatt.

Den blå damen løper fortsatt. En uventet vending i forestillingen oppstår. Den rolige starten gikk nå over til total galskap. Vendingen var uventet, men allikevel forventet når det er Naharin som er koreografen. Igjen er det korte, hakkete og repetitive bevegelser, men man lar seg fasinere over koreografiens oppbygning. Galskapen når toppunktet når et militært budskap tar plass i scenerommet. Den blå damen løper fortsatt. Det er først nå man skjønner hvorfor hun løper. Ensemblet blir bundet sammen i teip. Linjer på kryss og tvers binder det hele sammen som ett spindelvev. Ett bilde av krig, fred og samhold. Det treffer midt i hjertet. Ikke uventet avsluttes forestillingen med stående applaus uten ende.

«The piece is breathtaking for the extraordinary dancing by the Batsheva Dance Company dancers, and the way Mr. Naharin can evoke states of pleasure, pain, madness and a kind of animality — a sheer state of being in the body — through his movement» – Roslyn Sulcas from The New York Times, July 4, 2015.

Koreografi: Ohad Naharin

Lysdesign: Avi Yona Bueno (Bambi)
Lyddesign og redigering: Maxim Warratt
Original musikk: Grischa Lichtenberger
Scenograf: Zohar Shoef
Kostymedesinger: Eri Nakamura
Assistent til Ohad Naharin og Maxim Warratt: Ariel Cohen, Guy Shomroni

Dansere fra Batsheva Dance Company // sesongen 2016/17: William Barry, Yael Ben Ezer, Matan Cohen, Omri Drumlevich, Bret Easterling, Hsin-Yi Hsiang, Rani Lebzelter, Eri Nakamura, Ori Moshe Ofri, Rachael Osborne , Nitzan Ressler, Ian Robinson, Or Meir Schraiber, Maayan Sheinfeld, Yoni Simon, Zina (Natalya) Zinchenko, Adi Zlatin

Viruset, en klassiker av Jo Strømgren

Published on 6. november 201613. november 2016 av benedictebjerkeLegg igjen en kommentar

Foto: Erik Berg

I klassisk Jo Strømgren stil byr Viruset på en spennvidde fra dumsindig humor til blodig alvor.

Fra aller første innlegg som Jo Strømgren Kompani la ut på instagram, har jeg fulgt nøye med på deres sosiale medier. Et hvert innlegg har gitt inntrykk for at dette kommer til å bli en mystisk, sprø og humoristisk forestilling. Med andre, en klassisk Jo Strømgren forestilling. Hans unike kreativitet får meg ofte til å stille spørsmålet «hva er det egentlig som foregår i hodet på ham». Viruset falt som forventet inn under denne kategorien.

To hardbarka rockegutter starter forestillingen med å slenge hodet i takt med heavy metal musikk, men stopper raskt da maskinen uventet skur seg av. Frustrasjonen brer seg. Oppdraget er tydelig, de må å fikse maskinen. De må gi verden en omstart og stoppe maskinen som forpester verden med grusomme virus. Det eneste som mangler er disketten som befinner seg på den portugisiske romstasjonen. Gutta og professoren får hjelp fra en vakker androide, som hyres inn til det farefulle oppdraget. Men selv en androide har både egenvilje, samvittighet og sjarm.

I Strømgrens postapokalyptisk danseteater veksler det mellom teatralske samtaler og myke dansesekvenser. Smidige bevegelser får fire dansere til å se ut som en dansekunstner. Androiden løftes under, i mellom og over. Hun beveger seg mykt, samtidig som hun er sterk og stødig i fremtoningen. Hver for seg er de svake individer i en bunker, sammen er de sterke og klar for å redde verden. Stemningen skifter mellom dumsindig humor og blodig alvor. Med en gjennomtenkt regi har historien har et klart budskap, men uventede hendelser og nye vendinger får publikummet til å sitte på kanten av stolen.

Regi, manus, koreografi: Jo Strømgren
Utøvere: Vânia Doutel Vaz, Dag Rune Sjøli, Mikkel Are Olsenlund, Ivar Örn Sverrisson
Scenografi: Jo Strømgren
Kostymer: Bregje van Balen
Lyddesign: Lars Årdal, Ola Erik Blæsterdalen
Lysdesign: Eirik Brenne Torsethaugen
Co-produksjon: The Norwegian Opera & Ballet, Bærum Kulturhus – Regionalt Kompetansesenter for Dans.
Støttet av: Arts Council Norway

Premiere: La Fabrika, Praha, 17. oktober 2016

Norgespremiere: Den Norske Opera & Ballett, Oslo, 1. november 2016

Les også:

Friskt, nytt og morsomt!, av Fredrik Rütter 02.11.16
Fra minibygd til storscenen, av Benedicte Marie Bjerke 30.10.16
Jo Strømgren kompani: Viruset, av Teaterungdom 02.11.16

Fun facts:

Jo Strømgren Kompani en av de største eksportvarene vi har innen det norske kulturfeltet.
Jo Strømgren er huskoreograf i Nasjonalballetten
Kompaniet har turnerer verden rundt og har besøkt over 50 land
Jo Strømgren har fem premierer og 12 produksjoner på turne i 2016

Fra minibygd til storscenen

Published on 30. oktober 20166. august 2020 av benedictebjerke1 kommentar

Fra minibygda Gaupne i Luster kommune flyttet Dag Rune Sjøli (25) til storbyen Oslo, for å satse på dansen. Nå er han klar for Norgespremiere med Viruset, koreografert av Jo Strømgren, i Operaen.

Tilbake i 2006 ble Dag Rune fanget opp av prosjektet Dans Uten Grenser, som er en arena for formidling av dans og danseverksted. Prosjektets formål er å være et positivt fritidstilbud for barn og unge i Sogn og Fjordane med ungdom som formidlere. Det gikk derfor ikke mer enn ett halvt år før han ble danseinstruktør og et viktig forbilde for ungdommen i bygda. Ung til ung formidlingen startet som ett helsefremmende og forebyggende tiltak under det nasjonale prosjektet «Kultur gir helse». Utenlands turnéer til barnehjem var dermed en selvfølge, og Dag Rune beskriver det som ren danseglede uten satte former.

Dansemiljøet ga mersmak og fristelsen for å stå på scenen eskalerte. Men det er Ove Henning Solheim, grunnleggeren av Dans Uten Grenser, som vi kan takke for at Dag Rune nå er premiereklar med Viruset. Fotballsko og mediestudier ble lagt på hyllen da Dag Rune fikk klar beskjed om at han burde søke Norges Dansehøyskolen. Valget om å satse på dansen var avgjort, men Dag Rune sier allikevel at interessen for dans har vokst etter hvert som han ble introdusert for ulike dansesjangere, koreografer og forestillinger.

Dag Runes første møte med en av Jo Strømgren sine verk var i førsteklasse på Kunsthøyskolen i Oslo. Slakt sto på timeplanen og Årstidene ble fremført i Operaen av Nasjonalballetten. Det var ingen tvil om hvem Dag Rune hadde som mål å jobbe med etter endt studier. «Er det mulig å lage noe sånn som det der?» uttaler Dag Rune om Jo sine koreografier.

Drømmen gikk i oppfyllelse, for Dag Rune gikk rett fra studier til jobb som dansekunster i Oslo Danse Ensemble (ODE). Jo, som har koreografert en rekke verk for ODE, stilte nå med en flunkende ny koreografi. Etter noen få prøvedager med Gone fikk Dag Rune spørsmålet om å jobbe for Jo Strømgren Kompani.

Dag Rune forteller at han fikk en varm velkomst av kompaniet. Selv om han er den eneste nye danseren i kompaniet, så føler han seg som hjemme. Men det ble ingen rolig start. Fra første arbeidsdag var det rett på sak og Dag Rune beskriver prosessen som en lærerik reise. Utfordringen for Dag Rune var å jobbe med en helaftens forestilling. Det har vært en lengre prosess en det jeg er vant til, forteller han. Det positive har vært å kunne jobbe dypere med materialet. Tiden har gitt mer rom for detaljer, tanker og intensjon.

Jo Strømgren skiller seg ut fra andre koreografer ved at han er med i alle produksjonsledd, sier Dag Rune med stor beundring. «Det har vært fasinerende å jobbe med de ulike arbeidsmetodene, både i gruppen om med Jo.» Dag Rune avslører at Jo lurer publikummet i Viruset ved at det hele tiden er endringer. Det er en tydelig historie som ligger i bunn, samtidig som det er en abstrakt forestillingen, påpeker han.

Viruset av Jo Strømgren vises i Operaen 1.-6. november 2016

Les også:

It’s a busy week for JSK!, av Jo Strømgren Kompani 22.10.16
Ein solfylt Dag (Rune) – 10 spørsmål til Dag Rune Sjøli, av Ida Gudbrandsen 14.04.16
Her begynte det for Dag Rune – i dag er han proff dansar, av Ole Jakob Nedrebø 08.12.14

Tantes prinsesse

Published on 20. september 201620. september 2016 av benedictebjerkeLegg igjen en kommentar

Hvordan vet man om det er en ekte prinsesse? Hmm. Jeg mener når man er 4 1/2 år, har et rosa ballerinaskjørt og er mitt eneste tantebarn, så er man i hvert fall min ekte prinsesse =)

Vilja Marie har sett flere danseforestillinger sammen med meg. Denne gangen var det Prinsessen på erten av Dybwikdans.

Dagen startet med en laaaaang togtur fra Eidsvoll til Sandvika. Heldigvis hadde mormor pakket boller og kjeks i sekken som vi koste oss med. Men jeg skjønte fort at noe mer måtte til da bena løp løpsk hele tiden. Så første stopp ble bokhandelen hvor hun fikk en bok fra favoritten Frost. Tålmodigheten ble igjen satt på prøve da vi skulle gå videre, for det var nemlig ett par meter fra bokhandelen til Bærum Kulturhus. Er vi fremme nå? Hvor lenge er det igjen? Jeg vil være fremme NÅ!

Bærum Kulturhus hadde gjort i stand med tegnesaker og matter, klar for å ta i mot små prinsesser og prinser. Vi satte oss ned for å lese, leke og tegne. Men før kongen og prinsessen tok sin entré, måtte vi ta av skoene og ta turen innom toalettet.

Forestillingen Prinsessen på erten er en levende og eventyrlig danseforestilling basert på Hans Christian Andersen sitt eventyr. Med humor, musikk og dans er det som å se en eventyrbok i levende format. Musiker Nils Christian Fossdal tar publikummet med på utforskende reise fra start til slutt, mens dansekunstner Elin Aase skaper en identitetsfølelse med barna. Hver for seg er de to ulike karakterer. Kongen som er en rolig og troverdig mann, og prinsessen som er impulsiv tegneseriefigur. Sammen skaper de en balanse i historien, og med ett enkelt element i scenografien gir det en retning for historien. I forestillingen inviterer de publikummet til å delta aktivt i eventyret og de skaper en lystig opplevelse for både barn og voksne.

Selv om kongen var høy og hadde en dyp stemme ble Vilja tryggere etter hvert. Hun holdt godt rundt meg når vi gikk inn i det mørke scenerommet, men hun ble med en gang roligere når hun hørte en barnestemme snakke i bakgrunnen. Forestillingens høydepunkt var Aase med hennes overraskende bevegelsesmomenter. De impulsive bevegelsene var nesten prikk lik tegneseriefiguren Langbein og karakterens oppførsel kan gjenkjennes i ett hvert barn.

Etter forestillingen bar det avgårde hjemover til Fenstad. Men først ble det ett lunsjstopp, også tok vi turen innom lekeplassen for å løpe av litt krutt før den laaange togturen.

Prinsessen på erten hadde urpremiere 27. august i Kent (UK) og ble vist i Bærum Kulturhus 15.-18. september. Forestillingen turnerer disse dager i Østlandet.

Koreografi	Siri Dybwik
Musikk	Nils Christian Fossdal
Utøvere	Gerd Elin Aase
	Nils Christian Fossdal
Scenografi	Kit Bjørn Petersen
Søm	Britt Stigen Martinsen
	Monica Øhman
Co-produsent	RAS

Patina – en lys fremtid

Published on 29. april 201614. juli 2016 av benedictebjerkeLegg igjen en kommentar

23 damer mellom 70 og 90 år legger frem sin livshistorie i danseforestillingen Patina av Arne Fagerholdt. En forestilling som er en hyllest til mødre, bestemødre og oldemødre. Patina betyr å eldes med glans, og forestillingen er glansfull. Det er ikke en gjeng med damer som legger frem et retusjert glansbilde. Det er damene i seg selv som er glansen.

På 60 minutter forteller Fagerholdt damenes livshistorie. Fra en ung pike som leker med en rød ballong, til dagens bilde som 90 år gammel danser på hovedscenen i Bærum Kultuhurs. En tidshistorie som blottlegger følelser, mot og erindring. Damene legger ikke skul på noe. De viser både hjerte, kropp og sinn, og står på scenen med visdom, stolhet og skjørhet.

En nysgjerrig ung pike åpner forestilingen. Med en rød ballong tripper hun rundt, balanserer og hopper paradis. Hun har hele livet foran seg. I neste øyeblikk kommer damene inn. En etter en trer de frem. De har en hel livshistorie bak seg. Rolige steg og åpne armer. I likhet med scenen Kingdom of the shades fra balletten La bayadere, svever de over gulvet, før de i neste øyblikk løper frem på scenekanten for å hente sko og kjoler. Nå skal det dansens.

Til lyden av krigstemmer, gammeldans og dikt, rocker damene gjennom ungdomsårene helt frem til dagens dato. De speiler seg foran publikum. Det er deres tur til å skinne. Med stolhet viser de frem sine kurver. Ruller på hoftene og vrikker på rumpen mens de triller rundt med barnevogn og rullator. Kaster glitter i været for å markere alle lykkens år, og bærer stoler over hodet for å minnes de dager hvor man bar hele værden over sine skuldre. En hver tidsepoke og følelse legges frem med stor innlevelse.

Jeg beundrer damenes pågangsmot. Dette er en generasjon med kvinner som alltid har stått i skyggen av andre. De som har ofret sine drømmer for å muliggjøre andres. Kvelden er nå blitt til for å sette lys på deres liv og drømmer. Fagerholdt sier at Patina er en hyllest til våre mødre, bestemødre og oldemødre. Jeg hyller Arne Fagerholdt for å ha koreograft Patina og vist oss at fremtiden er lys.

Patina vises i Bærum Kulturhus 29 april kl 19.00, 30 april kl. 1500 og Lillestrøm Kultursenter 27 – 29. mai.

Koreografi: Arne Fagerholt
Prøveleder/koreograf: Kirsti Skullerud
Lysdesign: Steinar Lohne
Dansere: Solveig Hilleren, Gerd Dieserud, Vivi Hillern, Siss Lunde, Ruth Broen, Unni Høivang, Anne-Ma Salvesen, Tove Kirkerud, Unni Løvig Astrup, Jorunn Kvarv Bakken, Turid Kvale, Anne K. W. Olsen , Mimmi Jernquist, Marit Lovise Kolstad, Ingebjørg B. Liavåg, Arnlaug Reistad, Unni Hafden Manshaus, Inger Peris, Eva Marie Bellis, Ellen Flaaten, Marit Opsahl Grefberg, Gudrun Q. Rognerud, Ute Johanna B. Storli, Eva Kjevik, Bjørg Schinrud,
Ung jente: Ingeborg Lilla Ihle-Hansen Solberg og Thale Vikanes
Kostymer: Anne Esbjug
Fotograf: Erika Hebbert Larsen
Produsenter: Siri Leonardsen og Sandra Sandbye

Forestillingen er støttet av Akershus fylkeskommune.
Produsert av: Bærum Kulturhus – regionalt kompetansesenter for dans og Akershus Teater.

Les også:

Dansenestor Kirsti Skullerud trer av -Danseinformasjonen 22.04.2016
Patina: Det er aldri for sent å danse – Danseinformasjonen 22.04.2016
90-åring danser i underkjolen – Budstikka 27.04.2016

Dansens Dager, nå skal det feires =)

Published on 28. april 201614. juli 2016 av benedictebjerkeLegg igjen en kommentar

Julie Dokken i soloen And then..? under Åpen Scene i 2015. Foto: Alfredo Berbuti

Dansens Dager er endelig her. Hele Norge blir nå fylt med danseforestillinger og dansearrangementer fra 29. april – 1. mai. Dansens Dager blir arrangert og koordinert av Danseinformasjonen i sammarbeid med regionale samarbeidspartnere. Målet med Dansens Dager er å sette dansen på kartet og sette fokus på at man gjennom dans kan møtes på tvers av politiske, kulturelle og etniske grenser. Årets ambassadør er prisvinnende og ettertraktede koreograf og danser Sudesh Adhana. Som ambassadør har han koreografert årets dansens dager- dansen som du kan se og lære i linken nedenfor 😉

Her er noen begivenheter jeg ser frem til:

Offisiell åpning av Dansens Dager
Operataket, 29. april kl 1200
Ordfører Marianne Borgen, ambassadør Sudesh Adhana og ca 200 dansestudenter åpner Dansens Dager, med opptreden fra Kingwings Crew, Karvan og Centro de Flamenco. www.dansensdager.no

Åpen foredrag med doktorgradsstipendiat Heidi Haraldsen
Formidlingssenteret, Den Norske & Ballett 29. april kl 1430-1600. Åpent foredrag med doktorgradsstipendiat Heidi Haraldsen, om hennes prosjekt motivasjonsprosesser i talentutvikling i kunst og idrett. Samtale med dekan Suzanne Bjørneboe. Arrangementet er i etterkant av åpen prøve med Nasjonalballetten UNG som finner sted kl 1300-1400. www.dansiskolen.no

Nasjonalballetten UNG
Operaen 30. april kl 1400
Nasjonalballetten UNG inviterer vi til Lørdans i foajeen. Her du kan se smakebiter fra tre splitter nye balletter som er laget spesielt for kompaniet, og møte dansere og ballettsjef Ingrid Lorentzen. www.operaen.no

Åpen Scene
Dansens Hus, 30. april kl 1800

Åpen Scene er en helaftens forestilling der det vises et mangfold av dansestiler fra hele verden. Billett: Gratis adgang, www.dansenshus.no

Jam med Soul Sessions
Dansens Hus, 30. april kl 1930
DJ spiller og dansegulvet er åpent for alle som vil. Jamen starter etter Åpen Scene, ca kl 1930. Soul Sessions Oslo er en organisasjon som jobber for å fremme hiphop kulturen i Norge i form av rusfrie arrangementer med streetdance i fokus.

Patina – Å eldes med glede

Bærum Kulturhus, 29. april kl 1830 & 30. april kl 1430. Dansescener som viser barndommens paradis, krigsår, hart arbeid, sorg, glede og ro. Her er ingen retusjerte modeller – men vakre og rå damer som blottstiller spor av levd liv. Billettinfo: www.baerumkulturhus.no

Kingwings crew: The Formula
Chat Noir, 29. april kL 1900, 30. april kl 1500, 01. mai kl 1900. En morsom, energisk, tøff og magisk forestilling for hele familien. Forestillingen fortelles gjennom dans, ekte kjemiske eksperimenter og beatboxing. Billettinfo: www.billettservice.no

Litt info om Dansens Dag som feires verden over den 29. april. Dansens Dag ble etablert i 1982 av UNESCO, som en markering av all dans. Deres ønske for dagen er at dansere verden over skal sette fokus på alle danseformer og feire kunstformen på tvers av alle politiske, kulturelle og etniske forskjeller. Dagen er lagt til 29. april som er fødselsdagen til den franske danseren Jean-Georges Noverre (1727 – 1810) som regnes som grunnleggeren av moderne ballett. Nå feires dagen i mer enn 60 land verden over. (Danseinformasjonen)

Her er Dansens Dager- dansen, med blant annet Nora Martine Svenning fra To the Pointe Ballet Productions.